Mea Culpa

Blindt leter vi etter årsaker til
søvnløshet og et brått
trykkfall. Du, ugjenkjennelig
speilvendt, på et tog
i motsatt retning.

Det er en slik morgen. To fugler i
frostrøyken, over stivt
gress.

Skyld fordeles etter
etterrettelighetsprinsippet:
din nestes hånd vil føre deg
bort.

Gjerningsøyeblikket var over
før du rakk å blunke.

Om vi noengang hadde møttes ville jeg ikke tatt for gitt at det var noe å hente, at det ville hatt særlig hensikt. Overbevis deg heller om at jeg ikke finnes. De største mulighetene venter der, utenfor tid og rom. Om vi hadde møttes under slike forutsetninger ville det vært en ubetinget suksess.

Nå springer våren ut. Vi kjenner det
i musklene, nede ved hoftebeinet.
Det synger i ørene, en årlig øvelse i
gehør. Og nå spirer det. Hvert ledd
er ute, i friluft. Frifoten stritter ivrig
imot, bærer på en knokkelsamling.
Fugleunger i redet og katten på tunet
under treet.

Og alt vokser på nytt, helt inn i
himmelen.

Fortsatt ser jeg deg som en
trapesartist uten manesje. Som
en rakrygget knøl blant
likesinnede. Ikke kunne du synge,
men rytmen i versene
stod til hundre i stil.

Du reiste fra ingenting og fant
like mye. Holdt alt nært på rikelig
avstand. Du ga deg selv en
livsoppgave, og tok den med deg
i døden.

Du og jeg, barfotet langs kanalene
en sommerdag for 40 år siden. Farten
gjennom fuktig gress. Ikke visste vi
at lett på foten også vil avsette et
økologisk fotavtrykk.

Å være fuglen, være vingene til fuglen og
luften mellom vingene. Å være i
luftrommet mellom luft og
vinge, i dragsuget, så og si. Å være
høydedraget i blikket til fuglen, være
blikket og høyden i svevet. Være svevet
gjennom regndråpene som forlater
skyen. Å være dråpens møte med
vingen, være fjærenes fuktige friksjon,
være mykheten i møte med
vanndråpene. Å være skyen på avstand,
i form av en fugl.

Du var mer enn pennen som
beskrev deg, mer enn utflytende
blekk og tilfeldige skrivefeil. Du
var mer enn avstanden mellom
bokstavene, mer enn saltet fra
mine fingre, i arbeid med stumme
avsnitt.

Du var mer enn innholdet som
fånyttes flyktet fra tegnsettingen!
(Overgitt som du var,
leserens lunefulle laster).

Myk makt er ditt døve
øre og ditt nedslåtte
blikk. Dine ben over golvet
er myk makt, og framtida
du tegner.

Dine rastløse smil til barna
er myk makt, og oppvasken
du lar stå. Myk makt er
din pratsomhet, og i de
flekkete flanellskjortene.

Liv som passerer
maktesløst.

Ta smulene fra Kongens bord,
sy dem inn i madrassen. Hold
huset avstengt for vinteren. Sitt
i trekken ved vinduet, studer bøker
om morsealfabetet.

Vær på vakt mot bedre vitende.
Hold gående en kritisk dialog
med Zi Sun, betrakt hans setninger
som orkestermusikk.

Bruk hva du kan. Ikke tro at noe
er avsluttet. Eller lar seg avslutte.