Pessoa satt på kontoret under lyset av regnskapslampen og regnet på tiden han ikke lenger hadde. I kolonner lot han timer og underskudd bli lengsel.
Ett tall gjør ingen vår, men en tallrekke kan være poesi! Lot han seg trøste av slikt?
Her sitter også jeg, under et liknende lys, like engasjert tilstede
i matrisene som Pessoa. Like over skulderen min; et stadig mer skittent vindu mellom meg og gaten der ute.
Hjemme er også jeg ferdig pakket. Til nye, tilfeldige reiser gjennom natten.