Det finnes de som lar seg omslutte av et lammende mørke, som tillater og hilser velkommen alle de, ofte vage tendensene andre lar fare forbi.
Jeg var en av disse.
Dette kom klart fram i det jeg så tre ungdommer mate noen ender med brødsmuler. Når endene var kommet nære nok kastet de steiner etter fuglene. De lo.
Jeg hadde satt meg på en benk like ved og fulgte de med øynene, uten blygsel. Jeg la merke til et par andre som også bevitnet det samme, de gikk på stien forbi, rasket på videre. En av steinene de kastet traff godt og anda ga fra seg et fryktinngytende skrik før den sprellet unna. Den gikk nesten overende, vaklet videre, vekk fra de andre.