Jeg har kjent på suget fra andre planeter i meg. På avstand er alt tiltrekkende. Jeg er glemt, men ikke forlatt. De nære ting har alltid vært helsebringende. Jeg savnet isbreen du ville tilby, som en kontrakt, men ikke tidsperspektivet. Tundraen er ensformig vakker, men ikke kulda den utstråler.
Uten å kjenne meg selv har jeg vært en utgave det tok tid å avsløre. Litteraturen beskriver det som en korsvei. Nå gjenstår nåde, altså glemselen.
Gå til innhold
Introverte tekster og annen metafysisk spekulasjon