Forfatter: wolfsegg

Du så den først,
linerla, som følger
våren.

Jeg frøs fortsatt, hadde
rim i øynene.

Den trippet over
plenen, så lett, på
stilker.

Jeg så det gjorde deg
tankeløst godt

i tyngdepunktet.

Du så den først,
linerla, som følger
våren.

Jeg frøs fortsatt, hadde
rim i øynene.

Den trippet over
plenen, så lett, på
stilker.

Jeg så det gjorde deg tankeløst godt.

Tankeløs i
tyngdepunktet.

Din latter var en kald skulder
å gråte på
Du forsto alt, i søvne

Lykken delte du ikke

Kom nå, bli med inn
i karbonfangstskogen,
der de nakne greinene
minner om
hjelpeløse barnefingre

der skyggene ikke dekker
rovdyrenes blodspor og
jordoverflaten fortsatt
skjelver

Vi har vært her før
Vi har vært her før

I morgentimene, når det
blå lyset våkner, tar vi
askelukten fra munnen, og
begraver et nytt minne
i torva

Å være grunnløs fugl uten
vinger
I et stup mot bakkens
fløyelshinne

Det tørker nå.

I de siste solstrålene
høster vi resultatet
av fjellrevens nordvietnamesiske
strategi

Månelyset brenner. Sikten er
begrenset

til skueplassens
skyggespill

Jeg fant begeistring
i tiden selv,
som utspilte sitt rystende
karneval.

Her var vi alle,
ikledd muntert skuespill
med en narr på
skulderen

Det var da.

Tiden nå er blitt statist,
i en oppsetning for
evigheten.

Kosmos som eneste
tilskuer

Jeg er du
du er meg
begge går sin egen vei

Hun er han
han er henne
ingen av de lar seg tenne

De er oss
vi er de
det som var, vil aldri bli

Alt er intet
null er alt
vi stod i det, sammenfalt

Jeg har kjent på suget fra andre planeter i meg. På avstand er alt tiltrekkende. Jeg er glemt, men ikke forlatt. De nære ting har alltid vært helsebringende. Jeg savnet isbreen du ville tilby, som en kontrakt, men ikke tidsperspektivet. Tundraen er ensformig vakker, men ikke kulda den utstråler.

Uten å kjenne meg selv har jeg vært en utgave det tok tid å avsløre. Litteraturen beskriver det som en korsvei. Nå gjenstår nåde, altså glemselen.

Du var den som stod oppreist
i mulighetene
som ikke fantes

Ditt sverd var
den gordiske knute

Du gikk verken ned for
telling, eller inn for
landing

Du var stormens
øye, uberørt

Noen sa, du tok en
for laget