Forfatter: wolfsegg

Du ble sittende på den andre siden av bordet og fortelle om alt du var sikker på å ha glemt, men som drømmene hadde brakt fram.

Du lot deg engasjere i historier fra en dobbelt tapt verden.

Jeg ble oppmerksom på stearinlyset på kommoden, nesten nedbrent, og forestilte meg et annet lys, uten bevissthet, men allikevel observerende denne megetsigende episoden.

Hvordan det ville tatt seg ut, så og si, fra et kosmisk perspektiv, denne fullstendig hjelpesløse språkfattigdommen.

Hva om vi gikk for
en midlertidig
forandring,

sammen.

Lot være å holde tilbake
tårene, eller
uttrykte skakkjørt
fintfølende.

La nå dette ligge,
alt dette vi pønsker ut som
motsvar

Du er deg selv nok,
like hjelpesløs
som din neste.

La nå dette ligge,
motstanden i ansiktet ditt
gjør deg klovnaktig

Vær den krigeren som kjenner
det neste slagets
uungåelige utfall

Ja, jeg savner også den tiden
da alt var akutt,
og motsetningene fastfrosset
som hos Parmenides

Da det selvfølgelige lot seg
gjenta, og det
taktfaste opprøret var ulydig
mot postmodernismen

Da én meter var én meter
på avtalt avstand, og
det virkelige liv ikke var deg,
men den du ville være

Du har en allergi mot verden, sa han.
Hvilken medisin vil du foreskrive, spurte jeg. Det finnes bare en medisin, sa han, du må ta verden ved hornene.

Jeg stusset over denne bemerkningen, denne innsikten.

Det der var flott sagt, sa jeg.
Han holdt igjen en kommentar.

Å våkne for sent
til erkjennelsen

om at søvnen
var alt

Så var vi der,
mellom snøfnuggene

Fra vinduene lyser neon
og vignettene stilner

Vinteren setter ingen spor

Noen bruker villedende ord
om fysikk og kjemi,

men barnegråt kjenner ingen
årstid

Et nyhetsanker kjenner til
virkemidlene, brede
penselstrøk, verden!
ikke Økern når stormkastene
øker.

Regjeringer som korthus,
multimillionærer sin tryllestav
skal redde ryktet, ikke verden
slik den var.

Men mormor er død, har vært død
lenge. Kun lukten av
kjøttkakene lever, såvidt
fortsatt.

For oss introverte
krever inngangen til Fellesskapet
en særegen type mennesker
som det finnes for få av

Mengden av oss introverte
utgjør gode empiriske bevis

Fellesskapet har det dessuten
best uten oss

Det blomstrer! De sparsommelige øyeblikkene av fred,
bretter seg ut, over oss

Dagene mettes, unyttige
timer i et tåkelagt
velbehag

Klokkene ringer, men de høres
knapt, gjennom falsetten til
guttekoret.