Forfatter: wolfsegg

Kanskje ble vi kjent
etter utgått
holdbarhetsdato

I hvert fall fikk stanken
kattene til å rømme

I jordsmonna, etter oss,
tar det giftige
over

Vi holdt følge
en god stund,
gjennom steinbrudd og sump,
kjerreveier, torv, nyslått
gress.

To ganger holdt du rundt
meg. To ganger stoppet du
opp.

Begge gangene for å beundre
innsikten.

Du sa det også: vi vet hva som
kommer

Vi var slike, i hverandres
immunsystem
der vi holdt bakterielle
hverdagsfester
jevnlig

Utslitt og syke våket vi
over alt som var
ugjort

Du insisterte på akutt
nødhjelp. Jeg nølte
motorisk.

Vi oppsøkte venner
som lot være å
ringe. Vi gravde oss ned
eller opp, hvem vet.

Dette var også kjærlighet.

Ett sekund er ikke nok
til å etterlate en eim av
død. Eller til å frata deg
noe betydelig.

Ett sekund vil aldri
kunne føde ditt barn
eller beskytte det mot det
grenseløse.

Sekundet har tatt bolig i deg.

På siamesisk vis
har du gått deg vill i
øyeblikket, som ikke engang
eksisterer.

Vår brann gjennom dagene
som ikke berører andre,
som brenner uten ild,
interesseløs, omskiftelig

Dette er kapteinsmerte
den vi fikk tildelt
og eies av

Av og til, når det pyntes til jul, får jeg følelsen av å gjøre i stand til eget
dødsleie.

Litt sakral musikk, og en myk røst
på radio. Noe søtt, klissent fra
komfyren.

Da forbanner jeg våre
lys, mørkets hensynsløse torturist

Som om vi insisterer på frelse, der vi
strekker oss,

seigpint gjennom evigheten.

Denne gangen står vi sammen
i det avmålte og
språkmektige,
i de forslitte
frasene og i en umulig
stillingstaken

Vi står sammen om
feilvalgene og vår egen
likegyldighet,
om trakasseringen og
tausheten
vi forskyldte

Vi står sammen
i krenkelsen og i alt det
vanvittige,
i sykehuskøene og utenfor
boligmarkedet
står vi sammen

Til Dovre igjen
faller

Nå
Som Trump er valgt på
nytt, og nytt på nytt harselerer
Og det er fest på torg, i palass og i
Kreml
Viser primstaven at det gjenstår
Rikelig med vintertid
Rikelig med heteslag
fra blodrøde
Sommerdager som tar
Vettet fra oss

Hva vi skulle gitt for å, resignert
Fly bort
Fra familie og venner

Å stirre ut over en granskog
og ikke få fram en mening
som er bra

Men heller tenke på
matlaging
og vintersport

Utsikten fra vinduet
som jeg en gang tenkte

holdt mål

Og du sover deg
vekk, som i en hul
viljeshandling

Sporløst, sanseløst
tilstede
i et kosmisk

ekkokammer

Mellom våre vegger
slynges du