Å stille krav til kjærligheten er som å
pisse i havet og forvente at
bølgene lytter
Forfatter: wolfsegg
Dobbel bokføring
Av mangel på tid gjennomføres
dobbel bokføring
av hva og hvem
Mellom linjene står
ingenting om hvorfor
eller hvordan
Som med deg og meg
på banen, hjem
hjem til en 37,5 timers
weekend
og et liv i ruiner
Nok nå
Det er nok falne
Engler nå
Himmelen lyser opp
Like før
Drønnene
Nå erstatter vi
Feriebilene
Med stålkonstruksjon
Og mørke kjellere
Det er nok nå
Av søt lukt fra
Naborommet
Og våte tøyfiller
Foran ansiktet
Du spør ikke lenger
Hvem du er
Men om
Ute herjer det fimbulvinter
På tredje året
I det øyeblikket
Allerede i øyeblikket
Etter øyeblikket
Alt kom for dagen
Var du deg selv igjen.
Hvor fremmed var ikke
Rystelsen
En tidsalder i det nytteløse
Var å foretrekke
Vinterstemning
Porøst hvitt
Bak kirken
Mellom intetanende
Gravsteiner
Nå går de gamle hjem
Til sitt endeløse
Trekantdrama
Peripatien forløser minnene
om alt som burde
vært
Tilværelsens uutholdelige letthet
Vi må tjene til livets opphold, aldri
glemme å gi
jernet alt jernet trenger for å holde
oppe alt som så lett og hele tiden
synker til bunns.
Det gir mening, ikke sant?
Å være i konstant
giv aktsomt i påvente
Djevelen
har det alltid moro, skrev en forfatter
spissfindig.
Alt er tillatt for å kvele
kjedsomheten.
Kamuflasje
Det finnes de som lar seg omslutte av et lammende mørke, som tillater og hilser velkommen alle de, ofte vage tendensene andre lar fare forbi.
Jeg var en av disse.
Dette kom klart fram i det jeg så tre ungdommer mate noen ender med brødsmuler. Når endene var kommet nære nok kastet de steiner etter fuglene. De lo.
Jeg hadde satt meg på en benk like ved og fulgte de med øynene, uten blygsel. Jeg la merke til et par andre som også bevitnet det samme, de gikk på stien forbi, rasket på videre. En av steinene de kastet traff godt og anda ga fra seg et fryktinngytende skrik før den sprellet unna. Den gikk nesten overende, vaklet videre, vekk fra de andre.
Å ta seg vann over hodet
Vi giftet oss etter noen måneder. To år senere fikk vi en sønn. Når vi skilte oss sa hun: du tok deg vann over hodet. Hun sa det vennskapelig, med antydning til et smil. Jeg lot det ligge. Det var en klarhet jeg ikke kunne bestride.
Hva det er
Det finnes et annet mørke,
strukket ut
i forlengelsen av det,
som kommer senere
Strukket ut
Gjennom oss alle.