Tre bilder. Det første i en bil, på vei hjem. Forventningene gjennom de endeløse strekningene, i skumringen. Stemmen i radioen som forlengst har fått ansikt. Varm, grovkornet asfalt som kleber seg til beina.
Er jeg i verden hvis jeg åpner vinduet?
Tre bilder. Det siste av deg, som tok meg imot idet jeg åpnet døren. Og det av trærne, bak huset. Bladene som hadde krøllet seg.
Strekningens og fartens nummenhet. Så enkelt det høres ut, å legge alt bak seg.