Så er vi der igjen, negativt styrket i troen. Noen ville sagt det luktet kruttslam. Men er der mer nåde enn vi tør håpe på? Også det fortvilende danner til slutt en innbilt sårskorpe.
Bildene som farer forbi, igjen og igjen. Det vi står overfor, dette unektelig mysteriøse traumet. Jeg kunne sagt drama, men der er ingen retning eller kausalitet. Ingen narrasjon eller for den del, forventning.
Bare dette plutselige, som når du i et ukjent ansikt som passerer deg, ser deg selv.