Var jeg en forvirret gammel mann, kjørende rundt i regnet, målløst, bare fordi hun lot være å komme hjem? Eller var avstanden mellom oss bare blitt en tiltakende planetarisk utvikling?
I bilen, var det slike viss-vass-tanker jeg gjorde meg. Et program på radioen forstyrret meg med automatstemmer. Følelsen av å slynges ut i en annen stratosfære. Også det tenkt.
På rødt lys fikk jeg tid til å skru alt av. Radio og tenning. Det var verken fotgjengere eller andre biler å se. Klokken var blitt halv fire, natt til tirsdag. Jeg gikk ut av bilen, stirret opp mot regnet og de tunge gardinene der oppe som hadde direkte kontakt med slusene. Søkk våt på 15 sekunder.
Tross alt følte jeg meg plagsomt behersket.