Det hender, forøvrig svært sjelden, at jeg treffer på mennesker de sene kveldene jeg tar runden rundt vannet i nærheten av der jeg bor. De siste ukene har det også vært såpass kaldt i været at svært få holder seg utendørs etter at solen har gått ned. Av de få jeg har møtt på er det særlig en jeg har merket meg. En ung kvinne, alltid alene, ikledd mørke klær og alltid med en liten tur-sekk.
Sist uke så jeg henne igjen, denne gangen på den andre siden vannet, gående sakte på stiene der. Uten at det var noen grunn stoppet jeg opp og ble stående på min side, stirrende over vannet og på henne. Hun gikk svært sakte, stoppet av og til opp, ble stående, ettertenksom, tenkte jeg.
Plutselig så hun i min retning og umiddelbart fikk jeg følelsen av at hun lenge hadde visst at jeg stod der og betraktet henne. Hun tok et par steg ned til vannkanten, uten å slippe meg av syne. Det hele var ubehagelig og jeg vurderte et øyeblikk å gå videre, late som ingenting. Men jeg ble stående.
Noen sekunder i stillhet ble etterfulgt av et fugleskrik. Det var stokkender som virket aggressive, ikke langt unna. Det rykket litt i den unge kvinnen, slik opplevde jeg det, og med ett begynte hun å vasse ut i vannet. Snart rakk det henne til livet. Temperaturen i luften kunne holde 6-8 grader, tippet jeg.
Det hele var jo uvirkelig og jeg tror ikke jeg beveget meg en centimeter. Hun gikk altså i min retning og hadde stoppet opp, nå med vann nesten til halsen. Jeg strakk en hånd i været, prøvde å vinke til henne. Hva jeg ville med det vet jeg fortsatt ikke. Det var heller ingen reaksjon å spore.
Hjemme ble jeg sittende med uteklærne på helt til den klamme svetten ble for ubehagelig. I kjøleskapet hadde jeg kun en flaske hvitvin, åpnet og nesten tom. Jeg tok resten i fire slurker. Jeg husket plutselig en anekdote om Tom Waits, fortalt av Henry Rollins. Jeg satt meg ned og klukket, litt mutt, men allikevel.