Så er også språket satt i radioaktivt spenn. Innholdet blafrer utydelig
i det som snart blir kullstøv.
Min venn der ute håper på nye muligheter i Skaperverket.
Og jeg tenker på sammenhengene. På hvordan vi så raskt forsonte oss med tanken om uendelige ørkenlandskap.
Grammatikk som bøyer seg i varmen, smuldrer som brent avispapir i atmosfæren. Diktet som vokser,
til det det en gang var ment å være.