Gjennom menneskene mislykkes Gud til stadighet. Hvem skal tilgi Gud dette? Hvem skal tilgi Gud åpningen han gir hver og en av oss – til å falle ned i mørket? Denne tilgivelsen må i så fall betraktes som synd.
Stikkord: litteratur
Talentet
Talentet fanger. På hver vår måte bidrar vi alle til at ettertidas deprimerende papirarbeid, den håpløse arkiveringen, aldri vil ta slutt.
Uten tittel
En gutt, alene
sparker fotball på løkka
Rushtrafikken på alle kanter
en og annen pensjonist
Skumringslyset, frostrøyk
og en svak eim av kompost
Kveldstur
Det hender, forøvrig svært sjelden, at jeg treffer på mennesker de sene kveldene jeg tar runden rundt vannet i nærheten av der jeg bor. De siste ukene har det også vært såpass kaldt i været at svært få holder seg utendørs etter at solen har gått ned. Av de få jeg har møtt på er det særlig en jeg har merket meg. En ung kvinne, alltid alene, ikledd mørke klær og alltid med en liten tur-sekk.
Sist uke så jeg henne igjen, denne gangen på den andre siden vannet, gående sakte på stiene der. Uten at det var noen grunn stoppet jeg opp og ble stående på min side, stirrende over vannet og på henne. Hun gikk svært sakte, stoppet av og til opp, ble stående, ettertenksom, tenkte jeg.
Plutselig så hun i min retning og umiddelbart fikk jeg følelsen av at hun lenge hadde visst at jeg stod der og betraktet henne. Hun tok et par steg ned til vannkanten, uten å slippe meg av syne. Det hele var ubehagelig og jeg vurderte et øyeblikk å gå videre, late som ingenting. Men jeg ble stående.
Noen sekunder i stillhet ble etterfulgt av et fugleskrik. Det var stokkender som virket aggressive, ikke langt unna. Det rykket litt i den unge kvinnen, slik opplevde jeg det, og med ett begynte hun å vasse ut i vannet. Snart rakk det henne til livet. Temperaturen i luften kunne holde 6-8 grader, tippet jeg.
Det hele var jo uvirkelig og jeg tror ikke jeg beveget meg en centimeter. Hun gikk altså i min retning og hadde stoppet opp, nå med vann nesten til halsen. Jeg strakk en hånd i været, prøvde å vinke til henne. Hva jeg ville med det vet jeg fortsatt ikke. Det var heller ingen reaksjon å spore.
Hjemme ble jeg sittende med uteklærne på helt til den klamme svetten ble for ubehagelig. I kjøleskapet hadde jeg kun en flaske hvitvin, åpnet og nesten tom. Jeg tok resten i fire slurker. Jeg husket plutselig en anekdote om Tom Waits, fortalt av Henry Rollins. Jeg satt meg ned og klukket, litt mutt, men allikevel.
Så var stormen her
Helt plutselig, satt vi ute på de stuegrå slettene, i vater
og lyttet til
suset fra elektriske partikler; et kosmisk sus
Evigvarende advarsler som holdt oss kunstig varme,
kunstig kalde
og som strammet tilfeldig, men mykt til
Senere fant vi oss ikke igjen. Det var som om
vi ikke lenger
hadde bruk for oss.
Urokkelig verdi
Han sa: om jeg bare var tragisk! Og fortsatte: min urokkelige verdi er i det ingenting som faller, faller oppmerksomt gjennom meg, og i det selvutslettende, selvutslettende idet også det bukker under. Han omskrev så: om jeg bare hadde i meg en tragedie!
Han lot seg med andre ord ikke begynne.
De bleke dagene
November, andre måneder også, har dager som kommer, dager som knapt går, men i stillheten rundt slipper de ikke taket. En slags tørrhoste som forblir. Dette er de bleke dagene. Dagene med tynn luft og fargeløst lys. Iscenesatt av de voldsomme kreftene utenfor og innenfor oss selv.
En sjelden gang ser vi dette. Og undres hvordan hvilepulsen forblir
hvilende.
Hva jeg var
Var jeg en forvirret gammel mann, kjørende rundt i regnet, målløst, bare fordi hun lot være å komme hjem? Eller var avstanden mellom oss bare blitt en tiltakende planetarisk utvikling?
I bilen, var det slike viss-vass-tanker jeg gjorde meg. Et program på radioen forstyrret meg med automatstemmer. Følelsen av å slynges ut i en annen stratosfære. Også det tenkt.
På rødt lys fikk jeg tid til å skru alt av. Radio og tenning. Det var verken fotgjengere eller andre biler å se. Klokken var blitt halv fire, natt til tirsdag. Jeg gikk ut av bilen, stirret opp mot regnet og de tunge gardinene der oppe som hadde direkte kontakt med slusene. Søkk våt på 15 sekunder.
Tross alt følte jeg meg plagsomt behersket.
Punkt og linje
For oss selv fremstår vi i øyeblikket, alltid over tid. Slik forblir vi tåkelagte skinnskikkelser. Trukket til nåtid, bundet til en uunngåelig hukommelse der erfaringer alltid etterlater noe diskontinuerlig.
Overfor andre lar dette seg beklageligvis manipulere.
Brytning
Tre bilder. Det første i en bil, på vei hjem. Forventningene gjennom de endeløse strekningene, i skumringen. Stemmen i radioen som forlengst har fått ansikt. Varm, grovkornet asfalt som kleber seg til beina.
Er jeg i verden hvis jeg åpner vinduet?
Tre bilder. Det siste av deg, som tok meg imot idet jeg åpnet døren. Og det av trærne, bak huset. Bladene som hadde krøllet seg.
Strekningens og fartens nummenhet. Så enkelt det høres ut, å legge alt bak seg.