Introverte tekster og annen metafysisk spekulasjon
Den tretthet vi kjenner
når det uvirksomme tar overhånd
Og lastene tar kommando,
timenes selvfølgelighet.
Så gjør motstand! Ingen sa det skulle være
smertefritt.
Men motstanden er en dårlig
motstander. Den kjenner seg selv for godt
til å ønske en virkelig tilstedeværelse.
På en av søndagsturene traff jeg på en ugle. Den satt sovende på en lav gren, uvanlig nok.
En uke senere gikk jeg samme vei; ugla var naturlig nok borte. Men på grenen, like under der jeg hadde sett den sitte, fant jeg små skader fra noe skarpt. Jeg tenkte at den hadde låst seg fast med klørne mens den sov.
Enda et par uker senere gikk jeg bort til grenen på ny, og så til min overraskelse hvordan de små skadene var jevnet vekk. Hånda jeg strøk over grenen kjente ikke engang ujevnheter i barken.
Slik er den faste naturen oss overlegen, tenkte jeg. Og slik er vår pause mellom hvile og hvile ubetydelig. Vår gjesteopptreden er på nåde. Våre bidrag er som en hildring å regne, vårt blikk er festet feil.
Det virkelige vertskapet ønsker ingen velkommen, lar seg ikke trollbinde av rask bevegelse og emosjoner. Et slikt vertskap er låst fast, helt uten klør.
Med de tidlige timene følger søvnen. Og de blasse tonene fra et drømmelandskap. Jeg sitter i flukten, så og si, fra jord og stål.
Det vante oppleves tilfeldig. Som når en sekundviser stopper umerkelig mens timene farer videre.
Noe er tilsynelatende latent. Som om eventyret kunne ha startet: Det er en gang.
En dag kan slutte uten å passe inn noe sted, aller minst i det den engang var. Vårdagene er slik. Tre ganger stirret jeg på de umulige bildene
du hadde prestert. Og repeterende refererte til.
Før jeg holdt noe igjen.
Det er stille rundt det viktigste, tenker jeg, helt til et vindkast ser ut til å briljere en skitten serviett. Jeg lar meg for lett forstyrre.
Å ikke vite, men vite hva men ikke vet. Slik møter vi hverandre, menneskene. Med anstendighet, kan man si. Men det er også slik jeg leser historiebøkene. Og alt rundt meg av oppslagsverk.
Navn, titler skrevet på fremmed språk, i en såkalt annen tid, på bortgjemte kontinent.
Alt dette er til for meg.
Så er også språket satt i radioaktivt spenn. Innholdet blafrer utydelig
i det som snart blir kullstøv.
Min venn der ute håper på nye muligheter i Skaperverket.
Og jeg tenker på sammenhengene. På hvordan vi så raskt forsonte oss med tanken om uendelige ørkenlandskap.
Grammatikk som bøyer seg i varmen, smuldrer som brent avispapir i atmosfæren. Diktet som vokser,
til det det en gang var ment å være.
Evnen til til å forbli i livets fotnoter. Smake på et blomsterstøv. La seg omslutte av skyggen fra et døende stjernelys. Undersøke forskjellen på gresstrå og kattens værhår. Finne ord på språkløse fargenyanser.
Og slik, virtuelt akkompagnere mellomrom.
Å være, i andres øyne, ingenting annet enn noe innsunket.
Pessoa satt på kontoret under lyset av regnskapslampen og regnet på tiden han ikke lenger hadde. I kolonner lot han timer og underskudd bli lengsel.
Ett tall gjør ingen vår, men en tallrekke kan være poesi! Lot han seg trøste av slikt?
Her sitter også jeg, under et liknende lys, like engasjert tilstede
i matrisene som Pessoa. Like over skulderen min; et stadig mer skittent vindu mellom meg og gaten der ute.
Hjemme er også jeg ferdig pakket. Til nye, tilfeldige reiser gjennom natten.
Det i oss – oss selv, gjerne – som ble liv ved fødselen av, er ikke alt. Der fantes også en rest av noe dødt i oss, noe dødfødt kunne man si. Dette bærer vi også med oss, som en omvendt sjel.
Slik næres det døde gjennom våre liv.
Meningsløshet er bare midlertidig.