Stikkord: lyrikk

Det sies at det er de trege som oppfant stillheten. At vi er passet på av det lydløse. Men vi klorer oss fast i støy. Vi er ikledd det spastiske; kroppens urolighet og fingerens ensomme skjermbevegelse.

Det sies at vi holder alt på avstand. At vår nærhet ikke bare lar seg forveksle med ubehag, men er dette ubehaget, sitrende, som når vi klorer oss på buskgress.

Det sies at alt er avsluttet. At vår tid er ekkoets tid.

Et sted begynner det uforvarende. Noe som aldri var ment å holde mål. En standard satt litt tilfeldig. Som når vi lukker øyet og bommer med fingeren på nesetippen. Det er nytteløst å holde igjen, satse på en frekk sikkerhet. Det er risikoen som til slutt tar alle hensyn. Du er ikke din avgjørelse.

Eller holder du fortsatt igjen? Prøver å finne et ståsted på tvers? Du kan ha gjort nettopp det. Jeg mener å ha sett deg der, mellom avstandene og det uforvarende. Til du ble borte som maskinføde.