har det alltid moro, skrev en forfatter
spissfindig.
Alt er tillatt for å kvele
kjedsomheten.
Introverte tekster og annen metafysisk spekulasjon
har det alltid moro, skrev en forfatter
spissfindig.
Alt er tillatt for å kvele
kjedsomheten.
Det finnes de som lar seg omslutte av et lammende mørke, som tillater og hilser velkommen alle de, ofte vage tendensene andre lar fare forbi.
Jeg var en av disse.
Dette kom klart fram i det jeg så tre ungdommer mate noen ender med brødsmuler. Når endene var kommet nære nok kastet de steiner etter fuglene. De lo.
Jeg hadde satt meg på en benk like ved og fulgte de med øynene, uten blygsel. Jeg la merke til et par andre som også bevitnet det samme, de gikk på stien forbi, rasket på videre. En av steinene de kastet traff godt og anda ga fra seg et fryktinngytende skrik før den sprellet unna. Den gikk nesten overende, vaklet videre, vekk fra de andre.
Vi giftet oss etter noen måneder. To år senere fikk vi en sønn. Når vi skilte oss sa hun: du tok deg vann over hodet. Hun sa det vennskapelig, med antydning til et smil. Jeg lot det ligge. Det var en klarhet jeg ikke kunne bestride.
I mengden av nysgjerrige, et trassig blikk
vekk.
Som om de har invadert barnets
fantasi.
Barnets blikk når mitt, som når avstand møter avstand.
Vi deltar ikke lenger.
Etter oss,
vil kun dette ene stå tilbake:
Forkullet fyllmasse
i et dikt
(Tilegnet T. Ulven)
Lyset gjennom gardinene, det mørket vi omsluttes av.
Selvstendigheten som eneste gevinst.
For en tid tilbake satt jeg dagevis i godstolen med benet i gips, over en krakk, ventende på en kommunal hjelpepleier som kom innom et par ganger om dagen. Dette er parodi på et liv, tenkte jeg først.
Men så forfulgte jeg tanken, jeg hadde god tid til det. Om noen uker vil gipsen være borte og jeg er tilbake på kontoret, med alt av annen hverdagslighet og rutine, tidsfrister på alskens snurrige oppgaver. Møter med mennesker som gjør alt annet enn å lytte. Det er alt dette, tenkte jeg, som er parodi på liv.
Hensatt der, i godstolen med benet i gips, var jeg i det minste i stand til å tenke dette. Det er nå nesten glemt.
For Schopenhauer var selvbevissthet vilje.
Lammelsen eller viljesløsheten, slik jeg kjenner den, er altså symptomet på mitt eget fravær.
Jeg har gjort meg usårbar.
Vi er brikker i skinndiskusjonenes vanvittige puslespill.
På gode dager sperrer vi øynene opp, og slår fast
et nytt motiv.
Det at jeg ikke finner alle mennesker like avskyelige – er det en form for diskriminering?