Stikkord: metafysikk

Evnen til til å forbli i livets fotnoter. Smake på et blomsterstøv. La seg omslutte av skyggen fra et døende stjernelys. Undersøke forskjellen på gresstrå og kattens værhår. Finne ord på språkløse fargenyanser.

Og slik, virtuelt akkompagnere mellomrom.

Å være, i andres øyne, ingenting annet enn noe innsunket.

Pessoa satt på kontoret under lyset av regnskapslampen og regnet på tiden han ikke lenger hadde. I kolonner lot han timer og underskudd bli lengsel.

Ett tall gjør ingen vår, men en tallrekke kan være poesi! Lot han seg trøste av slikt?

Her sitter også jeg, under et liknende lys, like engasjert tilstede
i matrisene som Pessoa. Like over skulderen min; et stadig mer skittent vindu mellom meg og gaten der ute.

Hjemme er også jeg ferdig pakket. Til nye, tilfeldige reiser gjennom natten.

Det i oss – oss selv, gjerne – som ble liv ved fødselen av, er ikke alt. Der fantes også en rest av noe dødt i oss, noe dødfødt kunne man si. Dette bærer vi også med oss, som en omvendt sjel.

Slik næres det døde gjennom våre liv.
Meningsløshet er bare midlertidig.

Forestill deg et av dine klareste øyeblikk (sjeldne, jeg vet), gjerne i samtale med noen du elsker og respekterer, der du gjennomskuer alt. Ett sekund er nok. Et halvt. En forsmak på galskapen.

Jeg våknet i natt av denne tanken. At det var din tur å gjennomskue meg. Øynene dine som lynraskt blunket seg gjennom forstenet frykt.

Så er vi der igjen, negativt styrket i troen. Noen ville sagt det luktet kruttslam. Men er der mer nåde enn vi tør håpe på? Også det fortvilende danner til slutt en innbilt sårskorpe.

Bildene som farer forbi, igjen og igjen. Det vi står overfor, dette unektelig mysteriøse traumet. Jeg kunne sagt drama, men der er ingen retning eller kausalitet. Ingen narrasjon eller for den del, forventning.

Bare dette plutselige, som når du i et ukjent ansikt som passerer deg, ser deg selv.

Lyden av vingene på en fugl
som prøver å komme løs
fra en åpning i et gittergjerde

Vår i luften. Barn slår ring i nyklipt gress

En gang lengtet også jeg. Tilbake til de lyse, luftige sprinkelrommene. Der søvnen og sengetøyet holdt oss fjærlett på sotteseng. Først mye senere kom høyden og de mørke kjellertrappene.

Ustø benstilker på ruglet steingulv.

Jeg lengtet også etter fallet. Som du ikke tillot, men hentet meg opp fra. Men smilet ditt var en utilslørt sammensvergelse. Du gjenopptok eventyrene, lot meg lede inn i et egnet mareritt. Ryggvirvler og sorte hull. Lyden av bølgene i mørket; guds favn, sa du. Det er lite jeg husker fra den gang.

I dag er lengselen borte. Fra restene og alt jeg ikke husker trer allikevel du klart frem. Der du holder meg.

Jeg må ha vært fascinert! Nesten språkløst må jeg ha forestilt meg noe genuint menneskelig.

Det sies at det er de trege som oppfant stillheten. At vi er passet på av det lydløse. Men vi klorer oss fast i støy. Vi er ikledd det spastiske; kroppens urolighet og fingerens ensomme skjermbevegelse.

Det sies at vi holder alt på avstand. At vår nærhet ikke bare lar seg forveksle med ubehag, men er dette ubehaget, sitrende, som når vi klorer oss på buskgress.

Det sies at alt er avsluttet. At vår tid er ekkoets tid.

Et sted begynner det uforvarende. Noe som aldri var ment å holde mål. En standard satt litt tilfeldig. Som når vi lukker øyet og bommer med fingeren på nesetippen. Det er nytteløst å holde igjen, satse på en frekk sikkerhet. Det er risikoen som til slutt tar alle hensyn. Du er ikke din avgjørelse.

Eller holder du fortsatt igjen? Prøver å finne et ståsted på tvers? Du kan ha gjort nettopp det. Jeg mener å ha sett deg der, mellom avstandene og det uforvarende. Til du ble borte som maskinføde.